Magne V. Kristiansen

Menu

Utdannelse og dannelse

Publisert: søndag 15. oktober 2017 Kategorier: samfunn

Rafael Den athenske skole 1510-1511Det er ikke utdannelsen det er noe galt med. Om dannelsen mangler og den historisk forankring er klippet av, er kulturen truet.

En av de mest effektive etatene vi har er brannetaten. De er på plass lenge før politiet, de kan jobben sin. De har ikke bare kunnskaper, men og erfaring og god arbeidsflyt, men de politiske myndigheter ønsker å "rasjonalisere" og "effektivisere" driften ytterligere og det skal selvfølgelig skje: Ved kompetanseheving. Og vi biter på agnet gang etter gang, eller blir dupert kanskje?

Det mangler ikke på kunnskaper. Økt kompetanse skal løse de fleste utfordringer.  Studenter vet at skal de nå fram i elitens hierarki, må de stå på for god utdannelse.

«Patrick Deneen said his students are nice, pleasent, decent young men and women, but they are also «know-nothings» whose «brains are largely emtpy» of any meaningsful knowlegde.»

Sitat  fra «The Benedict Option» Rod Dreher.

Ganske sterke ord fra professor Deneen om dagens unge som er dyktige og kunnskapsrike. Mangelen på historisk og religiøs/ideologisk forankring gjør hodet tomt for «meningsfull kunnskap». Han sier ikke at hodet er tomt på kunnskap, men at meningen og sammenhengen mangler.

Det er andre som deler hans uro når båndene til vår kulturelle hukommelse svinner.

Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land skriver 18 des. 2016 at Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undseth er tatt ut av skolens læreplan og gjort valgfritt. En lærer ved en videregåedne skole skriver: «Jeg frykter at man ender opp med å lese ting som ikke er like viktige for dannelsen, og det gjør meg bekymret,»

Walgermo avslutter med å spørre: «Vil vi i framtida ha ein skule som har gløymt dei mest sentrale forfattarane i vår felles historie

En overtydelig demonstrasjon av et kontaktløst åndsliv uten forankring utover sin samtid. Et forslag som er kommet fra vår Kunnskapsminister er å «ta sang ut av skolen». Sang - unyttig i jakten på  kunnskaper? For hva kompetanse gir det å synge «Pål sine høner» og «Yesterday»?

Eller hva skal vi med noe så sentimentalt som «Terje Wigen»? Dessuten, hans heroiske kamp for mor og barn passer vel heller ikke helt inn lenger. Målet er å bli uavhengig. Vi lever jo i en moderne tid. «Liquid modernity» der de flytende tanker uten historisk forankring gjør indvidet en smule ensom med sine resonnement. Hvordan vite at jeg tenker klokt og konsistent om jeg ikke kan speile meg i vår felles hukommelse og moraloppfatning? Og frukten er ikke selvstendighet, men frykt for å stå alene og dermed lett bytte for konformiteten. Den som er forankret i felles hukommelse tør å stå alene. Det er paradokset. Den som er i fri flyt klamrer seg til hva som helst for ikke drukne.

Med dannelse menes mer enn kunnskaper, det handler om å bli «gagns mennesker», utvikle karakter og mot, tro på en mening i det en gjør. Ja, intet mindre få tro at en er selv og ens neste er en mening. Utvikle en samvittighet, evnen å skamme seg på rett plass (som åpner opp for empati), kjenne grensene for andres ve og vel. Utvikle høflighet og alt det der som må være på plass i et samfunn bygget på tillit. Være forankret i noe større enn sin hjerne proppet av kunnskaper. Kunnskaper alene kan ikke bevare mot destruksjon, en må finne sammenheng og mening.

Folk er opptatt av «image», det bildet de skal være og den de tilhører. Dette som gjør at vi kler oss som vi gjør, friserer håret slik eller slik, går med runde briller, ikke firkantede, tatoverer oss, knytter på et slips - vi søker identitet og vil tilhøre en sammenheng.

De unge sukker, noen kaller dem nå «prestasjons-generasjonen». Så slitsomt å være fit for fight hele tiden, solgyllen hud, spretten rompe, topp karakterer, kult image, økonomisk suksess, være komptetente, ikke minst.  Men hva hjelper det om en blir et historieløst folk uten forankring i en felles hukommelse? Et drømmefolk for totalitære regimer:  

«In the twentieth centrury, every totalitarian government knew that controling the people’s access to cultural memory was necessary to gain dominion over them».

De siste holocaust-vitner er snart døde. Seriøse forskere (som vi har enorm respekt for, de er jo kunnskapen selv så og si)  stiller spørsmålstegn ved om ikke hele jødeutryddelsen var «fake news», skrevet av historiens vinnere. Auswittz var produksjonsenheter, ikke utryddelse får vi vite,. 

Rod Dreher siterer en viss Philip Riff som skriver «Barbarians are people without historical memory. Barbarism is the real meaning of radical contemporanity. Released from all authoritative pasts, we progress towards barbarism, not away from it.»