Kvenn og bekk

Fra det enkle til det kompliserte

Det finnes selvsagt motiv som er vanskeligere enn andre. Selv de vanskeligste motiv kan takles, men én ting kreves: Forenkling.

Det handler om å se. Hele tiden spørre seg:

Hva ser jeg egentlig?

Motivet vi har valgt er et villniss, en masse detaljer som frister oss til å gripe etter pensel nr 1 og begynne å pirke. Vi skal starte med en mye grovere kar, kanskje en svinebust nr 12. Med langt skaft. Alle pensler er merket med et tall som angir bredden på penselen.

Fargene vi skal bruke er:

Titanhvit
Cadmiumgul
Brent sienna
UItramarine blå
Sort

Med disse fargene kan vi finne fram til alle fargene vi har i dette motivet. Det er spesielt tre fargekombinasjoner vi skal gjøre oppmerksom på i denne omgang:

Gul + sort som gir moseaktige grønntoner.
Gul + brun som gir gyldne varme toner
Hvit + brun som gir rosaaktige toner.

IMPRESSION

Vi må lære myse. Fange helheten. Lære å se impresjonistisk. Det betyr ikke at vi ender opp som impresjonister, men veldig mange romantikere og naturalister endte opp som impresjonister. «Impression» betyr «inntrykk.» Vi myser og blurer ut alle småting. Hva er lysest, hva er mørkest?

Lete etter de geometriske grunnformene KUBE - KJEGLE - SYLINDER.

Kvernhuset ser vi ganske så rett på - side: veggen er et rektangel. Taket er et trapes. Og gavlen ser vi bare som en høylys stripe. Ikke så viktig hva alt dette kalles, det viktige er nok en gang:

Hva ser du egentlig?

Villnisset i bakgrunnen er nå smeltet sammen til én stor rosaaktig masse. Vi aner noen gråe stammer av de største trærne, alt annet er summarisk presentert.

De mørkeste partiene er bekken. Blått og svart. I bekken er og de lyseste partiene, det brusende skummet. Så er det nokså høy kontrast i undergrunnen mellom lyse flater og mørke tuer og skygger. Vi ser og at de mørke skyggene i tua midt i bekken smelter sammen med skyggene i bekken. Da kan vi starte med komposisjonen - det vil si ordne de store linjene og elementene i bildet.

Gjør ikke dette med komposisjon så vanskelig. Unngå å plassere motivet i midten. Det handler om å skape harmoni og disharmoni, balanse og ubalanse, veie kontraster opp mot hverandre. I landskapsbilder deler vi gjerne bildet inn i bakgrunn, mellomgrunn og bakgrunn.

Bakgrunnen er ofte dim og fjern, mellomgrunnen kan vi som her fylle med lys, mens framgrunnen har dypere felt og skygger i beste nasjonalromantiske stil.

OPPLEGGET

Det er vanlig å tone ned lerretet. Her har jeg brukt en sort akryl som jeg har skrubbet nokså tynt på. Sort er ikke så nøytral grå som vi tror, når den kommer sammen med gyldne, brune toner som det er så mye av i bildet, vil den oppleves blå.

Dette kalles simultankontrast. Fargene påvirker hverandre og spesielt grå er følsom overfor miljøet rundt. Ofte toner jeg lerretet med bruntoner, men hele bildet er så varmt, så her valgte jeg en litt kjøligere undertone. Bruk en pensel 12-14, det vil si en tommel eller et par fingre bred. Legg ut litt brent sienna eller sort på paletten og tynn den ut med et malemiddel.

Det billigste og mest sympatiske malemidlet/medium når det gjelder avdamping er vanlig lampeolje. Den blandes med litt linjolje som gjør den litt feitere.

Lampeolje, terpentin og whitespirit er tynnemidler som ikke må forveksles med bindemiddel. Munch brukte stort sett terpentin når han tynnet fargen noe som gjorde at det ble for lite bindemiddel i malingen som igjen fører til flassing. Bindemiddelet i oljemaling er linolje. Denne herder i kontakt med luft.

Den ut-tynnede malingen bruker vi til å risse opp komposisjonen. Her gjelder det å ikke bli pirkete, strekene vi nå setter av vil bli skjult eller at de anes bak som et kunstnerisk virkemiddel. (Studer bildene til Edv. Munch.)

I tillegg til en god palett trenger du:

Pensler
Malefille
Liten kopp til malemiddel.
Glass til penselvask (her kan vi bruke lampeolje, whitespiriet, zalo/vann. Helst kke terpentin som damper kraftig)

Malemidler er et kapittel for seg. Du kan altså bruke lampeolje/kokt linolje. Terpentin er og mye brukt, men har sine helseutfordringer. Så er det medium ditt og medium datt. Noen bruker liquien som er hurtigtørkende, men dampende.

Når vi er mange samlet på kurs er min anbefaling lampeolje/kokt linolje.

BLOCK IN

Fase 2 er «block in» som de sier på engelsk, altså blokke inn, fylle inn de store massene. Vi må øve og øve på å skrubbe på malingen i lette, rufsete strøk. Her gjelder det å ikke male fint eller tett igjen for mye. Flater og masser skal leve.

Det vi gjør i denne fasen danner en såle for videre arbeid. Vi prøver å finne gjennomsnittfargen i de ulike elementene. Bakgrunnen er hvit+brent sienna. Start med hvit og bland brunt forsiktig inn i klina. Fyll penselen godt og la den danse over lerretet i lette, raske strøk. Den grå undergrunnen skal skinne gjennom.

Ta så bit for bit. Taket gir vi en litt mørkere brunaktig- grå tone og veggen samme tonen, men litt lettere i valøren. Bekken maler vi tung og mørk - her kan du bruk sort og ultramarine. Du kan antyde de største trærne, de har mellomgrå/brune toner, atskillig lysere enn den mørke bekken. Så bakken og tuene, her står solen på. Lag en kline av hvitt - litt brunt og litt grått.Kanskje litt mosegrønt her og der. Den grønne mosen framme er gul og sort og kanskje litt hvitt.

NB! Skummet er «hvitt». Men nei, start litt nede i massen. Lag en kline av hvitt og bland en «knivsodd»sort i så vi får en god såle for det sollyse hvite skummet som skal opp på. Studér skyggetonene i skummet, det er blåaktig. Her kan du fortsatt bruket hvitt og sort. (evt litt blått/sort)

Å male vått-i-vått (al prima) sikrer at alt henger sammen i en felles flyt og fargeholdning. Etter hvert som lagene blir tykkere, kan alt kollapse i et eneste stort klinere. Det er en trening å la strøk stå mot strøk. En må male tynt og tørt (magert) i starten. Etter hvert kan en legge på tjukker og feiter (mer malemedium).

AL PRIMA – VÅTT-I-VÅTT

Nå begynner vi å få lønn for strevet. Tommelfingerregelen er at en maler fra bagrunnen og framover, men det er ikke så avgjørende som en tror. Som regel maler jeg på hele maleriet «samtidig», ja jeg liker ofte å starte framme for den del, fordi veldig mye handler om tegning. En skal male flate mot flate så lenge som mulig. Når vi nærmer oss detaljene kan vi tillate oss å male saker og ting opp på.

Og her oppstår problemet - nye strøk drukner i den våte malingen som ligger under. For å få strøket til å sitte vått-i-vått må en altså legge tjukkere og tjukkere på og her går det en grense teknisk sett. Derfor er det så viktig at en starter tynt og tørt.

En skal heller ikke være redd for å skrape vekk, evt tørke vekk noe en har gjort dersom det må til for å få mer presise strøk til å gjelde. Alle verktøy er tillatt. Pensel, fille, fingeren, malekniv, hva som helst. En annen regel er at det er «forbudt» å blande farger på lerretet. Men også der har vi lov å tenke sjæl. En teknikk er å fylle penselen med to farger som lager en naturlig rufsethet på lerretet. En kan ane denne teknikken i den runde tua midt i bekkenog mosedotten til høyre framme.

Skummet. Vi starter edruelig med en litt dempet såle, det er som vi liksom er litt nede i skummet, så stiger vi mot overflaten, opp i solen og der skummer det tjukt og hvitt.

Når det gjelder flytende vann, så skal det være nettopp flytende. Ikke stivnet som en annen isjukel. Det renner, det er rytme, det skvulper og renner som i en dans. Tømmerveggen er muligens «Dronningen i bildet». Den er jo ikke bare «grå», her er varm-oker lav under rafta, et litt lyser brunskjær i en eller to stokker som går over i litt kalder mellomgrå. Nedover øker fuktskaden og tømmeret er mørkere.

Legg merke til den glødende rødbrune delen i bekken framme som står så fint til det mørkeblå.

KILL YOUR DARLINGS

Nå kan vi tillate oss å ta fram utgangspunktet for å se alt som det er. Her må vi være svært disiplinerte og ikke ødelegge det vi har gjort. Som vi ser har jeg ikke malt det slanke treet som overlapper kvenna på venstre side. Skal, skal ikke? Jo jeg tror det skal få bli med, det vil være med på å øke romkjensla.

Seinere.

«Kill your darlings» er et uttrykk som gjelder i slike bilder. En må velge ut de delene av buskaset som er viktig og la resten fare. Jeg legger merke til noe annet jeg etter hvert vil justere. Det gamle brunorange bregnegrasset er litt lite mettet i det jeg har gjort til nå.

Fargens metning er hvor mye pigment blandingen har
Fargens gråhet/intensitet er mengde sort.
Fargens lysverdi/valør oppnås med hvitt.

Noen farger i seg selv er lyse, slik som gul, mens f.eks. ultramarine er svært mørk. Disse tre faktorene spiller sammen og her må en trene og praktisere. Teori alene hjelper ingen ting.