* Plein air

Øve og atter øve. Jeg har funnet tilbake til gamle takter, jeg maler ute. Vi får håpe det blir en vane.

Nå sist en liten perle på Tåsen blant 40-tallsarkitektur eller noe sånt. En stille sommerkveld i en hage. Denne gangen tester jeg ut litt sikkativ i malemediet. Mer om det under. Arbeidsgangen er den samme metode jeg stort sett bruker: Komposisjon, masse, kontur valører og sjikt. Starter monokromt. Første laget er skrubbet på med en umbra-blanding og så er det å blokke inn fargetonene.

Så er det «bare» å holde det gående med fargeblanding og legge form mot form. Male inn til så lenge det går.  Den klassiske regelen er å starte i bakgrunnen, så mellomgrunnen og til sist framgrunnen, men dette har jeg sluttet med. Rendyrker en den metoden blir det noe altfor rigid og «riktig» over det. En mister dynamikken mellom postiv og negativ form og den dynamikken var de opptatt av alle sammen i hele kunsthistorien.

Fargeholdningen er selvsagt viktig. I dette bildet er det de grønne klangene mot de terracota fargetonene i takene, i himmelen og i de dype jordmørke skyggene.

Det var kveldsøkt en. Bildet får hvile en natt og tiden males sakte men sikkert inn i bildet.

Vi våkner til sol og sval vind fra nord og jeg rigger meg til med parasoll og malersaker og nå er selvsagt alt forandret i lys og skygger, kontraster og fargetemperatur.

Jeg vurderer å stoppe, men går trottig videre. Stoler på at det nye lyset ikke vil gjøre motivet dårligere. Skyggene kryper umerkelig mot nord, solflekkene lever på taket og i de hvite veggene. En astronom og geograf ville ristet oppgitt på hodet, de ulike skyggene stemmer selvsagt ikke overens. Men kanskje Einstein ville funnet på noe glupt å si om dette at «tiden males inn i bildet»?

Jeg tester ut  bruk av sikkativ. Det er en slags herder, for oljemaling herder, den tørker ikke. Jo, den tørker også, oljen damper jo ut, men det er ikke noen fordel at tørkingen går for fort, det er herdingen som er viktig. Her reagerer pigmentene ulikt. Umbra f.eks. herder over natta, men titanhvit kan i verste fall bruke en uke om strøkene er pastøse. Sikkativet hjelper altså til på herdingen, den gjør malingen litt kort og luggen. Når en maler «plein air» - eller al Prima er alt vått-i-vått. Det er alltid frustrerendse når fersk maling drukner i våte lag under. Sikkativet gjør fargen  etter et par timer blir litt seigere og nye strøk biter bedre på det som ligger under. Det betyr at en kan holde lenger på før en må vente til at lagene er tørre nok til å få til teksturer og nye lag.

Så har jeg et nytt bekjentskap på paletten - indian yellow. Den er en lasurfarge som gir en gylden glød når en laserer over tørre lag. Andre gulfarger er opake stort sett og egner seg ikke til lasur. Men i "plein air" får en lite glede av laserende strøk siden underlaget må være tørt.

Prøver å motstå fristelsen til å bytte til finere pensler for fort. Det gjelder å holde på med så bred pensel så lenge som mulig for å unngå pirket. Men tilslutt så «må» jeg over på mårhår nr 6. Litt slakk i busta etter hvert, det er jo forbruksvare. Noe av det siste jeg maler er himmelen, mot alle regler. Men som siste touch får en skrubbe på litt bjørkeløv opp på himmelen, noen blink i bladene, noen klaser av blomster og strå mot de mørke bakgrunnene.