* Farger I

Kunstnere har alltid lett etter de beste pigmenter. Kravet har vært fargestyrke, transperens/opasitet og ikke minst lysekthet. Noen pigment tåler rett og slett ikke solens tann. Noen krakkelerer i tidens løp. Men noen står til «evig» tid.

Det hvite lyset fra solen inneholder hele regnbuens fargespekter. Lyset treffer kan hende en rød låvevegg og det røde pigmentet absorberer alt annet enn rødt som sendes til netthinnen i øyet som er full av staver og tapper. Tappene er fargesensorer som det finnes tre typer av - rødorange-blåfiolett-grønn som tar i mot det røde lyset og vi oppfatter låven som rød. Er det en gul sitron aktiveres røde og grønne tapper og vi oppfatter sitronen som gul.

Jo mer fargesterkt pigment, jo klarere lys treffer øyet. I skyggen der lyset er svakere ser vi ikke lenger klar rød, men en dempet, formørket rød. Dette kan vi illudere når vi maler med pigment, vi blander den røde mørkere, f.eks. med sort.

Men vi må være helt bevisst på at det som skjer i øyet er ikke det samme som skjer på paletten. Dette vil jeg komme tilbake til i neste artikkel om additiv og subtraktiv fargeblanding. Her er trykkeri-/databransjen ekspertene, stikkordene er RGB (additiv blanding) og CMYK (subtraktiv blanding).

Vi har lært at primærfargene er blå-rød-gul. Og hvit da, som ikke regnes som en farge, men er en selvsagt base på en hver palett for å lette fargen oppover og oppover til de lyseste lyse fargetoner. Av disse kan vi blande «alle» farger. 

Det er en sannhet med modifikasjoner. For hvor får vi tak i reine primær-pigment? Det er ikke alltid så lett.

CYAN

er en klar intens blå. Den er ikke så enkel få som pigment, men jeg bruker ofte cerulean blå. Pthalo-blå er og i nærheten, men denne er ganske mørk og kan ikke kalles primærblå. Noen fabrikker lager cyan, men jeg har ingen konkrete referanser her og nå, når det gjelder merker i oljefarger. 

MAGENTA

er nærmest en sjokkrosa sak.  Jeg vet Winsor & Newton har en magenta, men denne er heller ikke ren primær. Det nærmeste jeg har kommet er quinakrine-rose (kinakridone) eller permanent rose. Den skal ha en ren, rosa klang, ikke for mørk.

GUL

er den enkleste. Sitrongul eller cadmium lys gul gjør jobben til alle kanter.

KEYCOLOR

er sort. F.eks. elfenbensort.

Å BLANDE TIL ALLE KANTER

Det er dette som er utfordringen. Primær blå må ligge «nøyaktig» i vindøyet om vi skal få ren fiolett og ren grønn. Tar vi f.eks. ultramarine blå, så ligger den langt inne i fiolett sone. Dvs. den har rødt i seg og dermed er det umulig å få en ren gul om vi tar ultramarine+gul. Det samme gjelder f.eks. cadmium rød. Denne er i realiteten en orange og inneholder gul og vil aldri kunne gi en ren fiolett. Her vil  cerulean være ganske nær vindøyet og phtalo-blå er der nesten. Det samme er f.eks. carmin, men denne er heller ikke helt ren, den gir ganske gode fiolette toner, men litt urene orange farger.

RETT PÅ

I en opplæringsfase er det selvsagt viktig å lære og skape nye farger av primærfargene, men det er i lengden et heft. Derfor finnes det en mengde rett-på-pigmenter som er klare og rene. F.eks. finnes det  cadmium-orange som er sterk og klar som en aldri vil kunne blande seg fram til. Det samme gjeler smaragdgrønn f.eks. På den annen side, det er sjelden en bruker ren farge fra tuben, det er som regel alltid nødvendig å brekke fargen hit eller dit. Kunstere bruker sjelden ren, ublandet sort f.eks. men skaper den av f.eks. ultramarine+brent sienna som gir en dyp mørk lød som en enten kan gjøre kald eller varm. Sort er en kald farge i seg selv, blander vi den med gul får vi nydelige mosegrønne toner. 

Et annet fenomen må en og bli fortrolig med. Hvert pigment har sine helt spesielle egenskaper som ingen fargeblanding kan oppnå. Her er ett eksempel.

Brent sienna er en dyp rødbrun farge. Den er ypperlig å f.eks. legge som tynn lasur over lyse partier. Da kommer det fram en lysterk, gjennomskinnende rustrød som lyser. Vi kan blande oss fram til noe som likner på brent sienna, f.eks. en cadmium-orange med litt sort i, vil likne på brent sienna, men er ikke brent sienna og denne blandingen har ikke egenskapene til brent sienna. Det vil vi fort se om vi prøver å lasere med denne «fake» blandingen. Den blir grumset og opak. 

KOMPLEMENTÆRFARGENE

Ser vi på fargesirkelen vil de fargene som ligger overfor hverandre være motsatte farger. De kalles kontrastfarger eller komplementærfarger. Blander vi dem «50/50» sier teorien de skal bli svarte. Tar vi litt grønn i rødt vil den rød bli litt brun. Tar vi litt rødt i grønt blir grønn moseaktig. Her ligger nøkkelen til å forstå jordfargenes magi. De fleste farger er jordfarger og her finnes bare én læremester: Øve fargeskala. Det blir i en senere artikkel.