* Maleskole leksjon 05

Paletten

Inntil slutten av 1800-tallet måtte kunstnerne selv rive fargen, slik vi skrev i leksjon 4, da fant man opp malertuben som er en nokså intelligent innretning. Er de tett holder fargen seg i åresvis selv om det av og til kan være vanskelig å få av skrukorken. Men om en holder den under varmt vann vil linoljen bli så myk at du som regel får den opp. Tuben gjorde det mulig for friluftsmaleriet. Vi skal se litt på paletten

En hver kunstner får «sin» palett. En kan ofte se at her har vi er Zorn, her en Munch osv bare ved å se på hvilke farger han har brukt. Det er alltid slik at vi får vaner og uvaner og jeg selv blir ofte hengende i et visst fargerom. Det jeg er streng er en viss disiplin på paletten. Jeg liker den «gammeldagse» jeg vasker hver dag der fargene ligger på kanten, en malekopp og en god plass for å blande. Noen kjøper ferdig avrivingspaletter eller dekker en palte med matpapir, men jeg har funnet ut at den «gammeldagse» er like effektiv. Ved arbeidsdagens slutt er det fullt av gris på blandesektoren, filla er innsylta. Jeg tar en av de groveste penslene jeg må vaske likevel å feier over med litt whitespiriet og tar den velbrukte filla og polerer reint. Denne filla tar jeg med hjem og hiver i ovnen for å forbygge brannfaren. Jeg har ennå aldri opplevd selvantenning, men det skader ikke å ha gode HMS-rutiner på akkurat de. Visse treoljer, som f.eks. teakolje er en farlig krabat. Ei fille med denne oljen inntullet har startet mang en brann. Linolje er ikke på langt nær så hissig, men den og har potensiale i seg om den får herde isolert inne i en tett bylt.

En kan blande seg til alle farger ved hjelp av primærfargene. Sies det. Sannheten er at vi får dette nesten til men ikke helt. Dessuten, de unike pigmenter har unike egenskaper. Brent sienna er brent sienna. Du kan lage noe som likner med cadmiumrød+sort, men denne klina får ikke samme transperente egenskaper som brent sienna. Cadmium gul har tette, opake egenskaper og egner seg ikke til lasurer. (Lasur er en tynn film av farge-blandemiddel). Indian yellow derimot har flotte transperente virkninger og oppfører seg annerledes sammen med hvit f.eks.

Om en skal bare ha primærfargene må en prøve å få tak i magenta - cyan - lys cadm. gul. Sort og hvitt er alltid med som enten grånende eller lysnende «farger». 

Magenta er en skarp, intens rosa og carmin, krapplakk og quinacrone rose ligger tett opp til. Cadmiumrød og vermillion er ikke primary, men snarere i den orange sektor og du vil aldri få tak i rene fiolette toner med disse f.eks.

Cyan er en skarp, intens azurblå og det nærmeste er ceruleaun eller mer moderne primary blue, Phtalo blue. Ultramarine og preusserblå ligger i fiolett sektor. Disse sammen med f.eks quiancron rose gir flotte fiolette toner, men ultramarine blå gir aldri rene grønne blandinger.

Gul er lettere og sikrerer, her vil de fleste lys gule fungere godt.

Likevel er det i lengden veldig tungvint å hele tiden blande seg til fargene. En trenger ofte et større register og her er  de fargene jeg liker å ha på paletten

Titanhvit
Cadmium gul
Gul oker
Cadmium rød
Karmin/Quianacron rose
Viridian grøn
Cerulean/Primary blue
Ultramarine
Brent sienna
Rå Umbra
Sort

Ikke alltid trenger jeg alle disse. Det kan være veldig disiplinerende å begrense seg. 
F.eks:
Hvit, ultramarine, brent sienna og oker.
Hvit, sort, oker, zinnober
Hvit, viridian, carmin, oker.

Ved å pålegge seg slike begrensninger tvinges en til å tenke kreativt og se hvor mye en kan få ut av disse få fargene. 

Forrige leksjon
Neste leksjon