* Den gamle tro

Etter at reformasjonen ble innført i Norge høres i flere hundre år snakk om «den gamle tro» eller «gamletrua». Blant personer og på steder har vi hørt dette helt fram til i dag. Den gamle tro står for den kristendom og praksis som hadde slått rot i folket før reformasjonen ble innført i 1537.

Av Ingrid Maria Gjertsen

Fra "Ved dine altere, Herre" fra Den nordisk-katolske kirkes temahefte 1
Utdrag fra «Den gamle tro» utgitt i Motstand og tilbedelse,
Festskrift til Roald Nikolai Flemestad, 2013

Den gamle tro i møte med
den nye

I 1537 undertegnet kong Kristian III av Danmark den lutherske kirkelov for Danmark og Norge. Begrepet «den gamle tro» blir stadig mer aktuelt ettersom innføringen av reformasjonen skrider frem. Kongen var vel kjent med folks hengivenhet for den gamle tro og visste at det derfor ikke ble lett å avskaffe den katolske tro i Norge. Derfor ønsket han å gå stille og forsiktig fram til å begynne med for ikke å vekke folks forargelse mer enn nødvendig. (John Willem Gran (red.), Den katolske kirke i Norge, Oslo 1993, s. 91, 92) Det store skifte som dette i virkeligheten innebar, gikk likevel etter hvert opp for folk. Endringer i liturgi, kirkelige ordninger, lære og skikker møtte reaksjoner og protester. Folk reagerte med alt fra passiv til åpen protest, alt fra boikott av prester og uteblivelse fra messen til prestedrap. Med folks reaksjoner kom også kirkens og myndighetenes straffetiltak.

I beretningene om myndighetenes straffetiltak får vi også vite en del om praksis også etter reformasjonen. Vi kan også regne med at det folk praktiserte av gammel tro var mer utbredt enn det vi hører om gjennom straffetiltakene. Mye skjedde i det skjulte. Folks reaksjoner vitner om hvor sterkt den gamle tro sto. Det er også verdt å merke seg at klager over katolske skikker kommer fra geistlige eller verdslige embetsmenn, ikke fra menighetene. Også det taler sitt sterke språk om folks sympatier. De ville ikke forkaste kristendommen selv om de ikke respekterte de nye kirkelige ordninger.
(Oluf Kolsrud, «Folket og reformasjonen i Noreg», i Heidersskrift til Gustav Indrebø, Bergen 1939, s. 25, 27-28; Karl Gervin, Det store bruddet. Reformasjonen i Norge. Oslo 1999, s. 129)

Å feire messe på gamlemåten,
et folkekrav

Fra mange plasser i Norge forteller kildene om at betydelige deler av befolkningen boikottet representantene for den nye tro. Mest tydelig skjer det på Vestlandet og i bygdene omkring Oslofjorden. Folk unnlot å gå til messe. (Gran, s. 93) De ville heller feire messe slik de var vant til og de likte ikke den nye liturgien og de nye ordningene som kom med reformasjonen. Det hendte at de forlangte at prestene skulle holde messe etter katolsk skikk. Om ikke det gikk, forsøkte de å finne en annen prest som kunne stille deres behov. Slik de gjorde i Eidfjord i Hardanger. De fant en prest på egenhånd, uten samtykke fra superintendanten. Også i andre bygder skjedde det samme.   

  Med reformasjonen ble antall sakramenter redusert. Ekteskapet var blant sakramentene som forsvant. Bryllupsritualet ble kraftig forenklet og nattverden tatt bort. Det resulterte i at folk ikke lenger ville gifte seg i kirken. Julenattsmessen, Kristmessen, den natt da Jesus ble født, ville folk beholde, men den ble etter hvert erstattet av gudstjenesten første juledag. (Kolsrud s. 24, 25; Gervin s. 106, 130)

Visitasberetningene viser at biskopen flere ganger måtte gripe inn mot katolske skikker. I Skjeberg i Østfold får soknepresten påtale for en liten klokke i koret som det ringes med under innstiftelsesordene for nattverden. Biskopen forlanger at klokken må fjernes og ikke lenger brukes. I Eidsberg i Østfold hendte det at en mann svarte presten i selve kirkens gudstjeneste. Han måtte betale store bøter til kongen. (Gervin, s. 152; Kolsrud, s. 26) Festgudstjenesten som ble holdt på kirkens vigslingsdag eller på kalenderdagen for den helgen kirken var vigslet til, det som kaltes kirkemessen, provoserte de nye kirkeledere. 

I Åmli i Aust-Agder nektet presten å holde slik messe. (Gervin, s. 124) Slike nekt kunne bli forklart med at messen ble etterfulgt av festligheter, og slike festligheter var forbudt i kirkeordinansen. Årsaken til nekten var sannsynligvis ikke bare festen etterpå, den ble brukt som et skjold å gjemme seg bak. Under reformasjonen ble det også slutt på både rosenkransandaktene og korsveiandaktene. Bildene av korsveien, de forskjellige stasjonene på Jesu lidelsesvei, ble fjernet fra kirkene mot folks ønske. (Gran, s. 94)

Folk mislikte de nye prestene og deres målbæring av den nye tro i så stor grad at de la dem for hat. Enkelte ganger endte det også med at de slo presten i hjel. I Setesdal ble den første lutherske presten stukket ned med kniv, i Kongsberg ble presten skutt på prekestolen. I Jølster i Sunnfjord ble presten drept etter å ha brent alle helgenbildene i prestegjeldet. Også i Jondal i Hardanger og flere andre plasser foregikk prestedrap. Før reformasjonen er ingen prestedrap nevnt i det alminnelige lovverket. Etter reformasjonen var innført ble 18 prester drept (mellom 1537 og 1607). 

Å hedre Guds mor Maria

Maria-feiringen var blant det de nye kirkelige myndigheter slo hardest ned på. Folk av den gamle tro måtte også bøte med livet på grunn av at Maria og helgenene ble holdt i ære. En skikk fra den katolske tida var å holde lørdagshelg for å ære jomfru Maria. Fredag var fastedag og lørdag helgedag. Slik var det både på Vestlandet og Østlandet, og de ønsket å fortsette med det.  Av myndighetene ble denne skikken kalt «den falske og gruselige avgudsdyrkelse». 

I Oslo bispedømme var det i 1540-årene to bønder fra Sande i Vestfold som ville gjenopplive denne tradisjonen. Bøndene mente å ha fått et budskap om dette fra Jomfru Maria selv. De fikk støtte av folket. De to ble dømt til døden og brent på bålet i Hamar i 1555 fordi de hadde oppfordret sine sambygdinger til «at tjene Gud og Mariam, at ligesom de holdte den hellige søndag forhen Gud til ære og tjeniste, så skulle de nu her holde løverdagen Jomfru
Maria til tjeneste og aumindelse, om fredagen tilforne med faste og bøn dertil berede sig». (Gran, s. 95;
Kolsrud, s. 26-27) I Skiptvet i Østfold så Ingeborg Kjellsdotter, en kvinne av folket, Jomfru Maria i et syn og hørte at hun talte til henne. Dette fortalte kvinnen til folk, og kom så for retten. Hun ble dømt til offentlig skrifte og avløsning for prekestolen i sin hjembygd og deretter til å piskes. 

Praksis i det stille

Det gikk lang tid før «den nye tro» slo rot blant folk. Mange skikker fortsatte som før og fra store deler av landet finnes eksempler på hvordan folk holdt fast på det katolske. Etter hvert utover i reformasjonen fortsatte folk mer i det stille med sine katolske skikker. Folk innfant seg i den protestantiske gudstjenesten for å unngå problemer og forfølgelse og utførte sin praksis så langt det gikk. På landsbygda kunne det også hende de hadde prester med gammel-troende sympatier som så gjennom fingrene med folks praksis. De som fortsatte med katolsk praksis inn i reformasjonen oppfattet ikke seg selv som katolikker, i alle fall ikke som romerske katolikker. 

Kneling og korsing, bønn og faste 

Flere skikker fra den gamle tro holdt seg lenge i folket, lenger enn det mange i dag er klar over. I middelalderen hadde menigheten vært vant til å knele flere ganger under messen, og det fortsatte den med. Reformasjonens biskoper beklager dette, og i en uttalelse fra 1604 heter det at menigheten «ligger i kirkebenkene som kuer». I løpet av 1700-tallet sluttet folk å knele i kirkene mange steder, først i byene. Det finnes likevel mange eksempler på at skikken holdt seg mye lenger enn dette. I Gloppen i Nordfjord praktiserte menigheten i alle fall i 1824 «den seksfoldige Knælen» under høymessen.
(Gervin, s. 106). I sin doktoravhandling i folkloristikk skriver Anne Helene Bolstad Skjelbred om kirkelige skikker i tidsperioden 1870 til 1970. Før kirkefolket fant sine plasser i kirken, bøyde de kne. Det finnes erindringer om dette fram til 1940- og 50-årene, sterkest i Bjørgvin bispedømme. (Skjelbred, Helg og hviledag, Oslo 1981, s. 44-45) Menigheten korset seg under nattverden, under velsignelsen, å bøye hodet eller neie ble også brukt.

«Å lese i hatten» var en skikk som holdt seg mer eller mindre til 1940-årene. Det var mennene som gjorde det. Hva de «leste» er uvisst, det var en hemmelighet. Dette var fast, formalisert, noe alle fulgte. Etter at de hadde funnet sine plasser i kirken, bøyde de hodet over hatten eller de holdt den foran ansiktet for å lukke omgivelsene ute mens de var i stillhet, i bønn eller kontemplasjon. Kvinnene på sin side hadde en stille stund i benken der de foldet hendene og bøyde hodet mot salmeboka. (Skjelbred, s. 46-47)

Faste før nattverden har enkelte steder holdt seg helt inn i det 20. årh. (Gervin, s. 106) Folk feiret også
fastelavn mot kirkens vilje og beholdt de katolske fastedagene. Forberedelsene til nattverd ble tatt alvorlig. Skikken med å faste før nattverd ble brukt fram til 1900, i Bjørgvin, der skikken sto sterkest, fram til 1930-tallet.  Man fastet gjerne til frokost, ofte også kvelden i forveien, slik at det kunne gå ¾ døgn før en fikk mat igjen. Fra Etne i Hordaland er det fortalt at de ikke fastet kvelden i forveien, men de skulle spise fisk. Fasten ble overholdt i ulik grad, men for mett burde man ikke være før man gikk til alters. Etter nattverden ble de som hadde vært til alters hilst med ordene «til lykke og salighet». (Skjelbred, s. 50 - 53)

«Vor religions Sandhed og
Renhed er som Julen forandret»

Trettende juledagsaften 5. januar og 13. juledag 6. januar ble feiret som «gamlejul» flere plasser helt opp mot 1960-70-åra. Helligtrekongersdag på trettendedag jul var like viktig som juledag, og mange holdt den for å være den riktige juledagen. Dette henger sammen med skifte fra juliansk til gregoriansk kalender, som enkelte reagerte så sterkt mot at de holdt fast på dateringa av festdagene slik de tidligere var plassert. I 1753 skrev presten Thomas von Westen Angel fra Lindås, at en del gamle bønder, særlig lengst inne i fjordene, ikke feiret vår julehøytid. De gikk saktens til kirke for å høre «preika,» men så snart de kom hjem begynte de å arbeide. Først 12 dager etter holdt de sin julefeiring. De mente at kongen av Danmark hadde endra på religionen, og de hadde «en innvortes Tvivl om vor Religions Sandhed og Renhed, mener den er, som Julen forandret», skriver Angel. (Brynjulf Alver, Dag og merke, Oslo 1970,
2. utg. 1981, s. 110 – 111).

Helgendager og feiring av
helgenene

Å opprettholde feiring av helgendagene ble vanskelig, men kirken beholdt likevel noen, så som Allehelgensdag, da det skulle prekes over «den rette Christelige tro som Guds helgen havde, og hvorledes man dem skal efterfølge slik at den hellige kirke maa forstaa hvorledes helgener maa gudelig hedres for uden paakallelse og all vrang dyrkelse». (Gervin, s. 106) Folket holdt likevel fremdeles på sine gamle helgendager og feiret lørdagen som Marias helligdag så langt det var mulig uten straff. Respekten for de hellige var sterkt rotfestet i folket. Gildene, festdager for bestemte helgener, hadde spilt en betydelig rolle i folks liv i middelalderen. Helgenfestene ble nå problematisert av myndighetene, som påsto at det foregikk stor uskikkelighet på disse festene. (Gervin s.129; Kolsrud, s. 25, 26) Et vitne om hvor sterkt helgenmarkeringen sto, finner vi i de gamle merkedagene som har navn etter helgendagene. Navn som «messe» og «voke» (vigilia, natte-våke, bønn om natta) er karakteristisk. Minnet om hellige kvinner og menn holdes levende gjennom årets merkedager. Erkebiskop Jon Raude nevner 35 helgendager i sin kristenrett (omkr. 1270).  Alle disse dagene finner vi igjen som merkedager og dagen har fått navn etter helgenen som feires den dagen. I muntlig tradisjon har det like opp mot vår tid levd fortellinger om helgenene som dagene har navn etter. (Alver, s. 89-91)

Hellig Olav er den største av alle norske helgener og den som har stått høyest i kurs hos folk. En stor og rik tradisjon er forbundet med ham. Ikke minst historiefortellingene og legendene, helst de første som er mer folkelige, vitner om det. Også historiske kilder forteller om sterk og vedvarende hedring av Hellig Olav i hele middelalderen. Hellig Olav ble ikke bare kirkehøvding, men folkehelt og sagnhelt, en hjelper i det daglige strev på sjø og på land. Mange undere er forbundet med ham. Det mest særmerkte for Hellig Olav i norsk folketradisjon er at han vokser og vokser. Særlig i tida omkring overgangen til reformasjonen, vokser han ut over det vi til vanlig kaller tradisjon og blir et nasjonalt reisings- og samlingsmerke for folket, «Rex Perpetuus Norvegiae» (Norges evige konge). (Olav Bø, Heilag-Olav i norsk folketradisjon, Oslo 1955, s. 195, 197)

Pilegrimsferd og valfart

Valfarter ble gjerne knyttet til bestemte helgendager, og St. Hans, Jonsok, var den viktigste helgendagen i sommerhalvåret. Jonsoknatt var en viktig våkenatt i katolsk tid, med valfarting til hellige steder og nattmesser og vaker i kirkene. (Alver, s. 143-44) Pilegrimsferder og valfart var noe av det reformasjonen ville ha slutt på, og under herredagen i Skien 1613 ble det forbudt med dødsstraff å gå pilegrim. (Bø, s. 107) Men folk lot seg ikke stoppe så lett. Ferdene gikk til de såkalte «lovekirker», kirker som folk hadde lovet å gi gaver til som takk for helbredelser eller andre ønsker som var blitt oppfylt. Det fantes over 20 slike kirker også etter reformasjonen. Blant dem er Ingedal kirke i Østfold, Maridalen kirke, St. Tomaskirken på Filefjell og Røldal kirke. Minst 5 av lovekirkene var fortsatt valfartskirker på 1800-tallet. Den aller viktigste må ha vært Røldal kirke med det undergjørende krusifiks. Folk fra vidt omkring valfartet dit særlig ved St. Hanstid. Bøndene holdt fast ved den gamle kalenderen og feiret St. Hans 6. juli. Myndighetene grep inn mot valfartene til Røldal kirke, men det nyttet lite. I 1835 kom et endelig forbud, men likevel fortsatte de til slutten av 1850-tallet. I det stille fortsatte de enda lenger. (Gervin, s. 132, 133, 173)

Johann Arndt  

Videreføring av den gamle tro inn i en luthersk kirkevirkelighet her hos oss skjer også gjennom en fromhetstradisjon mange ikke forbinder med en slik funksjon. Uvitenheten skyldes mye at denne fromheten har vært en folkebevegelse og representert en motkultur i kirken, og at den primært ikke har tilhørt den offisielle arena. Kirkehistorikerne har heller ikke viet denne bevegelsens særpreg som fromhetsbevegelse mye plass. Ofte er det heller negative sider som blir trukket fram. Jeg tenker her på Hans Nielsen Hauge og haugebevegelsen. En viktig forutsetning for pietismen og haugebevegelsen var den såkalte «arndtske fromhet» med sentrum i Rostock fra sent 1500-tall og utover. Her samlet teologene seg om kristent liv og praktisk fromhet i stedet for stridigheter og kamp om den rette lutherske lære som dominerte blant reformasjonsteologene. 

Johann Arndt (1555-1621) var tysk teolog, lutheraner men regnet som allmennkirkelig og er brukt av katolikker så vel som protestanter. Det er først og fremst gjennom sine oppbyggelsesbøker Arndt har fått stor betydning. Hans bok «Den sanne kristendom» fikk stor innflytelse også blant kristne lekfolk her i Norge. Den var særlig høyt skattet av Hans Nielsen Hauge (1771–1824) og haugebevegelsens folk, og nest etter bibel og salmebok var den i områder av landet (bl.a. i Bjørgvin) den mest utbredte oppbyggelsesbok helt fram til på 1900-tallet. Det gjelder spesielt de tre første bøkene i dette seksbindsverket, de som handler om å fornyes i Guds bilde (bok 1), Kristi etterfølgelse (bok 2) og det indre menneske (bok 3).

«Den sanne kristendom» målbærer felleskirkelig tro. For å skaffe grunnlag for sitt anliggende gikk Arndt til fromhetslitteraturen i den førreformatoriske tradisjon. Han støtter seg spesielt til Augustin og Tauler men også til Bernhard av Clairvaux, Thomas à Kempis med flere. Teologen Christian Braw viser i sin doktoravhandling om Johann Arndt (1985) i hvor stor grad Arndt er influert av den felleskirkelige mystikk. Arndts dypeste motivasjon for å gå til mystikken er det etiske, hans engasjement i kristen praksis. Lære og liv skulle følges ad. Livet i Kristi etterfølgelse er hovedanliggendet for ham. Arndts konsentrasjon om et hellig liv har sin parallell i Gamal norsk homiliebok (1972) om «det rene liv,» at mennesket er et hellig tempel for Gud, og «kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg», ikke av tre og stein men av gode gjerninger. Arndt skriver om Guds bolig og nådige nærvær i den troendes hjerte og viser til Ef. 3,17: «så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, så dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet». Tilsvarende taler Homilieboka om Kristi bolig i menneskets bryst. At Arndt var en felleskirkelig teolog vises også i det at han, som de gammeltroende i Norge etter reformasjonen, møtte så sterk motstand fra luthersk hold. Arndt anklages for å benytte seg av ikke-lutherske kilder, det siktes spesielt til hans bruk av katolske mystikere. De lutherske teologene mente at Arndts vektlegging av det hellige liv resulterte i en tilsløring av rettferdiggjørelseslæren, at han la for stor vekt på de gode gjerninger. Arndt på sin side understreker gang på gang at mennesket ikke blir rettferdiggjort overfor Gud gjennom sine gjerninger, men at tro ikke kan leve uten gode gjerninger. 

Det som kjennetegner haugianerne, også kalt «gamle-pietismen» for å markere forskjellen til «ny-evangelismen» som kom med Rosenius på midten av 1800-tallet, er en kristendom med dimensjonene i behold. Gud er hellig, høyt opphøyet, treenig og samtidig nærværende i det daglige og i menneskenes hjerter. De er himmelvendte og jordvendte på samme tid, og bestrebelsene på et hellig liv viser seg i praktisk handling. De var kjent for sin dyktighet og kunnskap på mange områder, noe som resulterte i bedre levekår både for den enkelte og i samfunnet. Et fromhetsliv for det daglige, med faste tider til bønn og andakt der sangen var en viktig del. De tok avstand fra føleri og verdensflukt, troslivet omfattet ikke bare menneskets indre. Å si at de representerer noe av gamletrua i det skjulte i en luthersk statskirke er ingen overdrivelse. 

Oppsummering

Vi har her sett noe av det som kjennetegner den gamle tro helt fra den første kristne tid her hos oss. Det er først og fremst trosliv fundert i kirkens liturgi med sakramentene der Gud skjenker sine gaver som det sentrale. Tro skal vise seg i praksis, i at det utøves gode gjerninger. Sentralt i dette er budet om å elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Et kjennetegn er også det praktiske og konkrete, handlingene, både kropp, sjel og ånd helliges Gud. Hverdagslivet helliges. Kirkens messe søkes så sant det er mulig. Fylden i de helliges samfunn er der til stede, med Gud den treenige, engler og helgener og alle troende her og nå og til alle tider. Som kirken er, skal også mennesket være Guds tempel. En slik tro har hatt ulike levevilkår og gitt seg varierende utslag gjennom tidene, men mye av det sentrale er fortsatt til stede blant oss.