* Leve boka, leve kroppen

Jeg snappet en bok ut av hylla. 650 sider med tekst, kart og fotos. Slo opp i registeret og var i gang etter 50 sekunder.

Jeg slår på laptoppen som først må fortelle at den er sulten på strøm. Så har den trøbbel med nervene, har mistet kontakten med opphavet en plass der ute og når en endelig er inne på søket er selvsagt tilbudet enormt og jeg finner helt sikkert infoen etter hvert i den store høystakken. 

Misforstå ikke. 

Datarevolusjonen er irreversibel. Og et kraftig verktøy. For 25 år siden syslet jeg med å bygge opp et slags bildearkiv til bruk i illustrasjonsarbeidet. Det ble snart et patetisk foretak. 

Dette lille kåseriet handler ikke om å sverte noe jeg har stor nytte av. Det blir jo distribuert nettopp i et medie som jeg ser på med argusøyne.

Poenget mitt er at det analoge og kroppslige fortsatt har livets rett og bevarer oss i en gåtefull FRIHET. For vi ER fortsatt KROPP og den er irriterende begrenset og likevel garantisten for at vi ikke ender som transhumane slaver koblet opp til 11110001110100011110111-tyranniet. Marjonetter som gjør det obscure maktmennesker vil ha oss til å gjøre. De som systematisk kartlegger våre kjøpevaner, vår hårshampo, øyefarge, fingeravtrykk og holdminger. Ikke bare til tannkrem og duppeditter, men også religion og politikk.

På en arbeidsplass hadde vi en ukekalender på "gammeldags" whiteboard med tusj attåt. DEN skal jeg si var effektiv, men ble likevel satt i skammekroken. Datakalenderen tittet fram litt halvfornærmet og diskriminert, "vi lever da i 2017". Så fram med passordene, plug-ins og konfigurasjoner. "Bare" å plotte inn. 

Nå har jeg hørt at mister Whiteboard er skrudd opp igjen. 

KROPPEN LEVER OG SJELEN DANSER AV GLEDE.