* Herren er min hyrding

Kirken er en organisme. Den har og en ytre organisasjon. Kristus har gjort seg til ett med Kirken. Da Saulus forfulgte de kristne ved Damaskus ble han stoppet av Herren som spurte han: Hvorfor forfølger du meg? Kirken kalles for Ecclesia - forsamingen av de troende som er utkallt.

Da jeg fikk oppdraget å male et frontalbilde til Betania bedehus i Stryn, hørte jeg liksom salme 23 av David tone i luften - «Herren er min hyrding, jeg manglar ingen ting. Han leier meg til vatn der eg finn kvile…» Dette er det åndelige innhold som sakte får form og innhold da jeg malte på det på slutten av 90-tallet. Først ville jeg male alle saueraser i verden siden Guds folk er av alle stammer og nasjoner, men det ville bli for mange, over 800 faktisk, så det gav jeg fort opp. Derfor koblet jeg meg heller opp mot Jesu lignelse om hyrden med de hundre sauene der én var gått seg bort. Jeg har malt 99 sauer  (inkl. den ene som står til høyre.) Jeg vil at vi som kristne aldri kan slå oss til ro med at vi har det jo så godt i Jesu følge.  Det er alltid noen som er på villstrå og som Jesus leter etter og som gjør vår Hyrde urolig.

«Hvem deler vår Herres smerte?"

Det er og viktig for meg at selv om vi er én og samme kropp, så er vi alle individer med vår særegne utrustning og nådegave. Her er noen som står tett ved Herren, de lytter og ber og deler hans smerte. Noen er morske og tøffe med horn i pannen, de speider etter farer og er opptatt av den rette lære. Andre er mer tilbaketrukket midt i flokken, noen gjør som alle andre. Noen styrter ned til bekken for å stille sin tørst.  Inn i mellom ser vi de som er såret på kropp og sjel, de ble reddet av Jesu kjærlighet og bærer merker etter harde kamper. 

Så har vi den ene som representerer de som tviler, er redde og som kanskje er i fristelse .Ser vi nøye etter er det unge lammet såret. Og hvem vet, kanskje han fikk såret nettopp fra sin egen flokk. Det er ikke sikkert det er ulven som har vært borte i det.  Denne ene til høyre har jeg satt opp mot de mange, for selv om vi alle tilhører samme organisme har Jesus syn for akkurat mitt og ditt behov og vår personllige nød.

Bildet handler alstå om min tro i vår tro. Troen er noe vi har felles, men den blir aldri upersonlig. Personlig, men ikke privat. Vi tror aldri alene, dypest sett kan vi bare tro i fellesskap. Fordi Gud selv, Faderen, Sønnen og Ånden er et felleskap i seg selv. Det er uttrykt med de tre fossene som er selve Kilden som er Hyrdens mål, at vi må kjenne Gud. Guds lys fyller rommet oppe til høyre, det går mot kveld.

Eller er det morgen etter en lang natts ferd mot dag?  

Det er det som er det eskatologiske perspektiv, det er nå det er natt, dagen kommer. Mens verden gruer for ragnarokk  og snakker om at klokken er fem på tolv, går Kirken mot fullkommenhetens vår. Snart kommer Dagen da alt hat skal smelte, som snø og is for sol og sommervær. Det vi nå opplever av pest og plage er ikke dødskramper, det er fødselsveer.

Rent komposisjonsmessig er det Jesus Kristus som står som en akse og balanserer hele bildet som i hovedsak har et sjikt av lys framme, kalde skygger i mellomgrunnen og lys i bakgrunnen. Diagonale linjer som gir bevegelse er satt opp mot vertikaler og horisontaler som gir ro. Fargene går i gull og kaldt sølv.

Tett inntil Jesus står apostelen Johannes, han som Kristus hadde kjær. Det betyr ikke at de andre er ekskludert, men selv Jesus i sitt jordeliv hadde de samme behov som oss, noen var tettere på og mer betrodd. Det står om Jesus at han hadde intet å helle sitt hode til, men han ble aldri sentimental i sitt strev med oss og sin inderlige lengsel etter felleskap med syndere og den frelse han vil åpenbare for dem. De som går og virrer bakerst er og med i flokken, de tror de er frigjorte og vil gjøre som de vil, men er helt avhengig av at flokken er samlet og lydig mot hyrderøsten for at de og skal finne hjem.

Ser vi nøyere etter finnes det en slange i denne idyllen. Den snor seg en plass, jeg sier ikke hvor, men dens form gjentas i hyrdestaven. Vi finner ekkoet av motivet i Moses som lager en kobberslange og setter den på en stang til frelse for folket. Det var denne hendelsen Jesus referer til for Nikodemus når alt blir komprimert ned i Den vesle Bibel: For liksom Moses opphøyde slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen opphøyes. For så elsket Gud verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Altså på den måten var det han elsket. Vi siterer riktignok verset - for så høyt elsket Gud, men Guds kjærlighet er ikke gradert eller sentimental - den er aktiv: Slik var det han elsket, at han gav.  Det er korset og det er det gåtefulle ordet om at Jesus ble gjort til synd. Han ble regnet som en røver.  Så dypt ble han fornedret at selv hans utvalgte folk kallte han en spotter og en narr. Hadde de kallt han en slange gjorde det ingen forskjell. Samtidig er han selv Lammet som såres til døden. 

I ett og alt ble han oss lik, hans steg ned i alt vårt og skammer seg ikke over å kalle oss søsken. I ham får vi del i Guds herlighet og en dag skal vi se han som han er og bli han lik og Gud skal være alt i alle.