* Oker og vermillion

Hvor mye kan vi få ut av bare to farger, oker og vermillion? Sort og hvit er selvsagt alltid med på paletten, men regnes ikke som farge. Dette var utfordringen Jan-Ove Tuv gav oss på kurset i mai. Ved hjelp av denne begrensede paletten ville han gi oss innsikt i det mangfold av farger og valører en kan få ut av en så «fattig» palett.

Da jeg kom hjem fra kurset med Jan-Ove Tuv, som har studert under Odd Nerdrum, ville jeg prøve ut den enkle paletten han gav oss: Oker og vermillion, samt sort og hvit. Oker er en dempet gul jordfarge og vermillion en sterk rød som er litt kaldere enn cadmiumrød, men noe varmere en primaryrød. Når jeg har vært på kurs kjenner jeg alltid på en frustrasjon. Jeg tvinges til å gå nye veier for så å finne meg selv igjen. Det er lærerrikt og utviklende.

Denne gangen tok jeg med meg oker-vermillion og satte meg til med Kistefjellet i sør en kveld med litt truende skyer. Hvor mange av fargene kunne jeg nå tak i av de jeg så med oker, vermillion, hvitt og sort?

Spesielt de kalde blå tonene er et mysterium, men de kommer fram etter hvert på grunn av den såkalte SIMULTANKONTRASTEN. Det er en opplevd farge. Ser vi på landskapet ovenfor vil en kunne oppleve et blåskjær i den lyse himmelen og i snøflekkene, selv om jeg ikke har blått å blande i. Jeg har bare den sorte og den hvite, men når denne grå klina kommer i nærheten og står opp mot de mer varme og gyldne tonene, vil jeg få en kald og blå opplevelse av den grå. 

Jernoksydsvart er nok ganske kald i seg selv, det ser vi når vi blander den med oker og letter den med hvit ser vi tydelig hvor grønn den blir. Setter vi denne grågrønne i et rødt og varmt miljø oppleves den «klar» grønn.

Vermillion eller zinnober er som sagt en farge som ligger mellom cadmiumrød og primary magenta. Noen tror kanskje det er den sterke flaggrøde, tomatrøde cadmiumrød som er grunnfargen, men primary rød (magenta) er en mer skarp, dyp rosa som ikke er så enkel å få tak i. En del av det som går for å være magenta er fort vekk litt for lilla, men crimson, carmin og rose madder ligger tett opp til magenta. Vermillion ligger som sagt litt mer mot det rødorange, men er ganske kald og blander vi denne med sort får vi skitlilla toner.

Simultankonstrast og valørhierarki

Nøytral grå er svært følsom for å bli påvirket eller dyttet til av nabofargene. Står den lyse grå i et varmt miljø vil den oppleves blålig og kald. Vi ser og at den lyseste oker i klina over faktisk tenderer til grønn i møte med røde og orange toner.  Bør jeg lage fargen lysere, eller er det det rundt jeg kan lage mørkere? Denne problemstillingen følger oss hele tiden mens jeg maler litt over hele bildet samtidig og stadig skrubber og dytter farger og valører opp og ned. Litt kaldere her, litt mer varme her, mindre lys der, mer mørke her osv.

Vår lærer Jan-Ove Tuv snakket og om valørhierarkiet. Hva er lysest og hva er mørkest og hva er mellom der av graderte lystoner. Også farger har en gitt lysverdi. Dyp lilla er jo en svært mørk farge, men guloker er svært mye lysere. Det er og nyttig å studere fordelingen av valørene. Vi startert jo med å grunne lerretet i en mellomvalør. Derfra går en gjerne ned i de mørke valørene som ofte representerer den "største forskjellen". Fra mørket kan en så stige oppover i valører for å smette på det siste høylys i øyekroken. "Den største forskjellen" kan og være lyse partier, poenget her å hele tiden ta fatt der bildet likner minst på modellen.