* Skjønnheten taler

Skjønnheten taler. I alle ting stiger hun fram, lik visdommen, som i tidenes morgen lekte for Gud. Jeg lekte på hele Hans vide jord og hadde min fryd i menneskebarna.

Jeg streket opp den hellige geometri. Målte opp kvadratet med mitt øye, delte det i to,streket opp diagonalen med lillefingeren og slo passerbuen ned på grunnlinjen. Så regnet jeg ut Den gyldne formelen og dannet et vakkert sneglehus.

En konkylie som menneskebarna la sitt muslingformede øret i og lyttet til havet. Der inne hører vi suset av vårt urolige hjerte som kaster vårt blod atter og atter mot stranden. Lik havet som suser langt, langt inne i muslingens hjerte, som en evig drøm fra tidenes morgen.

Finnes du Gud?

Astronomen skuer noen millioner år tilbake i sin stjernekikkert. Han overveldes av skjønnheten. Matematikeren fryder seg over tallenes skjønne magi når formelen finner sin logiske plass i det store regnestykket han balet med i over tusen år. Moren ser inn i den nyfødtes øyne og Hans gamle navn lekker stille over hennes lepper:

Gud.

Tranenes dans, de gamle harmoniske tømmerhusene, delfinens skjønne eleganse, poetenslykkelige dag da han fant ordet han manglet i sitt dikt. Alt sammen, en eneste stor hymne om skjønnheten. Den kan selvfølgelig ikke regnes ut. Nei, det er motsatt, det er skjønnheten som lokker oss til regnestaven. Det er ikke kunstneren som oppfant skjønnheten. Det var tvert om,det var skjønnheten som lærte opp kunstneren til å male.

Et lite kort menneskeliv påstår at Gud ikke Er. Han bruker år og tusen formler for å bevise at alt fikk liv og lovmessighet av seg selv, som ved en tilfeldig smell som gav oss et ordnet kosmos og ikke et blindt kaos. Han selv er et bevis for at det må ha vært tenkt noen meget fornuftige tanker lenge før han selv