* Gyldne toner

Å skape bilder handler først og fremst å være i flaten. Lerretet er flatt. At vi kan skape illusjon av rom og dybde er fasinerende, men det er flatene, mønstrene, formene og hvordan disse samspiller som «gjør» bildet.

Flate og rom

Det er ikke vanskelig å skape rom i et bilde. Vi har noen romskapende virkemiddel som er vel kjent fra antikken av. Et av de mest effektfulle romskapende virkemiddel er modellering. Det vil si at vi graderer lyset i takt med planene som runder av bakover. Jo glattere vi modellere, jo mer fotografisk blir det. Kombinerer vi dette med linjeperspektiv, overlappinger, forkortinger, konturer (ikke silehuetter), dimming av detaljer, forminsking av objekter bakover og luftfargen så har vi kraftige verktøy for å male tingene så en kan ta og føle på dem.

Men alt skjer på det flate lerretet og vår evne til å orden elementene i en solid og meningsfull komposisjon er avgjørende for å bildet virkelig skal bli godt å se på. Vi har og noe flateskapende virkemiddel som er viktig å mestre. I steden for å modellere en kule for å gjøre den rund kan vi flate den ut ved å rett og slett male den utflatet, eller som engelskmennene sier, kun «block in», det vil si at en fyller dem runde formen med en mer eller mindre monoton farge/valør. Om jeg i tillegg for eksempel markerer den ytre konturen, silehuetten øker flatevirkningen. Dette kalles konturering og må ikke forveksles med konturene som ligger i landskapet som et stort nettverk som følger planene. I steden for å male et hus i korrekt linjeperspektiv kan vi også her bruke omvendt perspektiv, det vil si at en tegner veien like bred hele veien uten noe forsvinningspunkt. Eller bordflaten helt uten perspektiv som en regulær firkant i flaten. Vi kan og gjøre ting like store, selv om de er lengre borte, vi kan lage lekkasjer slik at farger som er nært lekker over i element som er lengre borte og dermed trekker vi elementene inn i samme sjikt. I steden for overlappinger kan vi la former ligge kant i kant eller la linjer flukte. Tilslutt her vil jeg nevne mønster og tekstur som en viktg flateegenskap.

I «Gyldne toner» har jeg ved en anledning fanget en cellospiller som sitter konsentrert om musikkstykket. Jeg mener å huske det var en Bach. Bildet prøver å komme musikken i møte og det gjør jeg ved å spille på bakgrunnen som et slags tonebilde med takt og rytme, pauser og fraseringer, bass og diskant. Bildet er grovt inndelt i to sjikt: Framgrunn og bakgrunnen. Fargeholdningen går fra dypeste mørke til skinnende gull. Bakveggen er en sammenstilling av søyler i ulike dekor og relieff som til sammen danner en mønstret flate. Hver søyle er modellert og illudererer runde former, men den rigide vertikale strukturen virker utflatende. 

Vi ser tre store mørke element i bildet som er i hvert sitt sjikt, men som likevel er tett bundet sammen. Notestativet sin strenge form, den sort blusen mer levende organiske form og det tomme rommet bak til høyre. Lyset faller inn på kvinnens ansikt og veggen bak. Hun er nesten ett med flaten bak, men for at ikke alt bare skal bli virrvarr har jeg gjort hennes framtoning klar og detaljert, i motsetning en litt mer grumset bakgrunn. Samtidig er hennes hode, hender og bakgrunn tett forbundet valørmessig. 

Jeg kom opp i et problem jeg så for sent, nemlig lengden på buen. Skulle det være fotografisk korrekt ville spissen av buen tangere rammekanten, noe en må unngå. Da ville «musikken i bildet» stoppe helt opp. Buen er i bevegelse (det vil si akkurat her driver hun med pitsicato), men jeg lot den dimme ut i mørke og tåke mot kanten for at den ikke skulle holdes fast men fortsatt være med i leken.

I dette bildet har vi hele registeret fra de mørkeste valører til høylyset som perler seg på den lakkerte celloen, hennes fuktige lepper, blinket i øyet, glitteret på strengene. Det er ekstremt fristene å overdrive dette høylyset med en vulgær hvit klining på et hvert sted det blinkeri lys. Hennes spillende pekefinger har jeg gitt oppmerksomhet, her spraker høylyset, det er den som får alt til å vibrere. Strengene på celloen er litt grumset malt, for de vibrerer og må for all del ikke bli statiske og rette og «riktige». Hennes spillende venstre hand på celloens hals er og litt «unøyktig», hun spiller jo, de danser på strengene. Også de rette søylene bak er litt skeive, litt løse, de er jo tonene som hun lar strømme i sin omfavnelse av den organisk formede celloen. Hennes øre og celloens hode har samme buede form, slik og de slanke hendene hennes har litt av samme spenst og ynde. 

Kanskje hun blir litt vel drømmende? Eller kjeder hun seg? Hennes blikk gransker notene med erfaren sikkerhet, hun har spilt stykket hundre ganger og er tilstede nøyaktig der hun skal - for da vi nøt musikken hørte vi ingen ulyd, bare skjønne, gyldne toner som sank og steg i ulikt tempo og intensitet.