* Den lange Tradisjonen og tradisjonene.

Vi står på skuldrene til hverandre. Alle er vi med på en uavlatelig stafett der den neste overtar hvor den forrige sluttet. Det blir en lang, organisk linje gjennom historien, den lange Tradisjonen.

Tradisjonene derimot, stilen og uttrykket og moten kan variere, noen tradisjoner overlever sammen med Tradisjonen, mens andre tradisjoner ikke makter å være bærere av nettopp Tradisjonen. Det var kan hende tidsriktig, men det var og det.  

Av og til dukker det opp store ånder i historien som åpner opp for ny erkjennelse, ny teknikk og nye ideer. Noen få får æren av å være store banebrytere. Og ikke trenger vi å misunne profetene, de møter fort nok veggen av fordommer og kortsynte moter. Nettopp fordi de er så trygt rotet i historien, kan de tenke nytt.

«Eureka»

De som oppdaget «noe», hadde ikke dette som mål, det bare skjedde. Det liksom kom til dem og de så sammenhengene. Aristoteles lå i badekaret, det var vel på tide med et bad for en antikk kropp, og med ett så han «det» og ropte «Eureka». Så skrev han ned formelen for masse og fortrengning og oppdrift og alt det der.  

Newton satt i hagen med sine funderinger og så eplet falle til jorden og  stilte sånne opplagte spørsmål som; hvorfor faller det egentlig ned til jorden, hvorfor spretter det ikke bare ut i atmosfæren? 

Albert Einstein var ikke først og fremst matematiker - han var mer å likne med de gamle filosofer. Ikke var han noe skolelys heller sa de. Slik som Grieg, likte seg dårlig på skolen. Albert tenkte i bilder og konkreter, selv om ingen som han har kunnet formulere abstrakter.  «Sett nå at en mann står på en perrong og en kvinne på et tog nærmer seg med tilnærmet lysets hastighet. Sett at to lyn går av samtidig, like langt fra hverandre fra mannens posisjon.  Akkurat da  passerer damen i toget mannen. Han opplever at lynet går av samtidig, mens hun vil møte det ene lynet før det andre rekker å ta henne igjen.» Så pussig tenkte Einstein og pønsket ut sine formler om lyset, romtid og evigheten. Men selv Einstein kunne aldri være arrogant og si: Jeg kan glemme at 1+1=2. Forkaster vi den tradisjonen blir det smått med nye tradisjoner. 

En annen filosof, Erathostenes som levde 250 år før Kristus, kom over et skrift som fortalte at på en viss dato sto solen i senit i en viss by, men i Aleksandria, der han bodde, var solen i en annen posisjon på samme dato. Da må det jo gå ann  å regne ut  jordens omkrets tenkte han, for Pytagoras hadde antydet at jorden var rund, 300 år før det. (Hvor fikk de opplyste etter 1800 ideen fra om at før i tiden trodde folk jorden var flat?) Erathostenes leide en slave som gikk opp avstanden mellom de to byene og han regnet ut at omkretsen på jorden var 39 250 km. Ikke så verst.  Jorden er   er 40 007 km i omkrets etter moderne beregninger.

Cezanné er verdt å nevne.  Han oppdaget at om han holdt fingeren foran øynene og åpnet og lukket dem vekselsvis, flyttet fingeren seg i forhold til bakgrunnen. At vi har to øyne som ser objektene fra to litt ulike vinkler gjør at vi ser rundt objektene og får et tredimmensjonalt syn på livet. Denne oppdagelsen av fingeren som flytter seg, begynte Cezanné å utnytte i sine malerier. Han kunne male en linje som møtte et objekt, men isteden for å la linjen fortsette i flukt på andre siden, forskjøv han linjen litt og skapte dermed en illusjon av rom. 

Impresjonistenes optiske univers på lerretet ble banebrytende. Før hadde kunstnerne modellert sine objekter så en kunne «ta og føle på frukten», den såkalte taktil-linjære metode der en graderte lokalfargen jamnt over i mørket og en følte den runde kulen. Så kom Monet og alle med han og lage skjønne malerisk-optiske overganger ved hjelp av komplemetærer og rastrerte mønster av farge.

Det finnes legio eksempler til, tilsvarende alle de innovasjoner vi i dag nyter godt av og jeg tror de fleste har fått med seg at det er dumt å si: «Nå tror jeg ikke det går ann å finne ut mer!» Vi vet at dette har vært sagt litt for ofte.  

Aldri gode nok?

Det er ikke enkelt «å hoppe etter Wirkola». Og en dag må vel verdensrekorden på skøyter finne sin endelige grense? En dag er alle melodier skrevet ned osv.  Og hva nytt skal vi finne på i kunsten? «Alt» er jo gjort før? Nei, enn så lenge er også det et åpent spørsmål. Det transhumane mennesket er på vei, genteknologien plystrer på politikere som kan gi dem frie tøyler å forske og atter forske seg forbi en hver naturlig grense.  Og de vil sannsynligvis vinne fram med sin agenda. Begrepet «naturlig» er ikke selvsagt lenger i postmoderne tenkning. 

«Jo,» sier bjørka, «jeg er naturlig.» Og alle dyrene i skogen, de oppfører seg nettopp naturlig. Ingen kan vel påstå at de er utsatt for menneskelige konstruksjoner.  Det vil si, når de blir forvandlet fra naturlig fe til kjøttfe har mennesket også der lagt sine ideer på dem om hvordan naturen bør være etter vår smak. Men mennesket, det blir dekonstruert og nykonstruert, både til kropp og sjel. Aldri gode nok. Aldri raske nok. Aldri pene nok.

Så velgjørende da å få male en sommereng som ikke krever annet enn å få sprudle av farger, dufte skjønt og summe av humler og bier som håper menneskene ikke skal få øye på dem. Men vår gift skal nok finne dem i vårt jag etter å lage perfekte åkrer av patenterte planter bare vi har lov å dyrke.

Homo Deus

Vi er altså nødt til  sette «det naturlige» i hermetegn. I alle fall om vi skal være postmoderne, for  vi presses stadig over i nye landskaper og hele tiden er det snakk om forbedringer av det skrøpelige mennesket som aldri blir bra nok. Proteseindustrien går på høygear og vi bytter ut alt som ruster og herker i vår kropp. Men det helt store er selvsagt å forbedre vår tenkeevne. Implantere små digitale vidunder av kunstig intelligens som samarbeider med vår enn så lenge overlegne hjerne. Supermennesker med superhjerner.  Lukter vi ideen om Overmennesket på ny? Nå gjelder det bare å vinne udødelighet, så har vi nådd målet - å bli som Gud -Homo Deus.

Les Miserables

Stort sett maler jeg naturen tømt for mennesker. Noen har forsiktig spurt meg - hvor er de? Etter som årene går ser jeg hvor ensomt det moderne mennesket er. Alene i naturen, i byen, blant menneskene.  Visst er vi unike, visst skal vi ta vare på vår individualitet og vårt originale jeg. Likvel lider vi under en individualisme som isolerer oss og gjør at vi går forbi hverandre på broer og underganger. Den sekulære eksistensialisme lærer oss at vi skal stole på oss selv, ikke la oss diktere av massene eller autoritetene. Søke uavhengighet og realisere oss selv uten tanke på å realisere felleskapet, troskapen og tilhørigheten.

Så oppstår det store paradoks:

Individet må selv garantere sin moralske integritet.  Være sin egen rygg, for ingen plikter å gi meg moralsk ryggdekning. Moralen definerer vi selv, ingen prest eller lærer skal si hva som er opp eller ned i livet. «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa...»

Dette fører til at individet også mister moralsk beskyttelse og vern, en hver må nå selv finne etisk basis for livet uten pastoral innblanding. Følgen er at ensomheten og angsten fordyper seg, de fleste innordner seg det de tror alle tror, for staten, gjennom sine medier, skjerper hva som er lov å si, tenke og gjøre. Listen over ord vi ikke har lov å si begynner å bli lang. De eneste som får lov å si slike ord er narrene, våre komikere, som kan mobbe og såre den de vil. Det store paradokset er at indvidualismen fører til konformitet, fordi et menneske som er helt alene, makter ikke være sin egen sjaman i lengden og må ha et fellesskap å støtte seg til for sin tro og sine handlinger. Og det var dette felles grunnlag som forsvant.

Det kalles samvittighet og den er en personlig sak, men ikke privat.  Samvittigheten er noe vi «sammen vet».  «Alene-jeg-vite» må til sist føre til ensomhet og fremmedgjøring og forvirring.

De fire første bildene i katalogen handler for en gang skyld om mennesket, det evige motiv. Slå opp i en hvilken som helst kunsthistorie – det er mennesket det handler om.  En skal være forsiktig å tolke før publikum har suget litt på karamellen, men søte og sentimentale er de ikke; «Les Miserables.» (Kat.nr. 2) Jeg malte det på kumlokket i New Yorks undergrunn i det bildet jeg har kallt «Subway Walk of Fame».  Stjernene på «Hollywood Walk of Fame» glitrer jo ikke nede i undergrunnen, de finner vi på Hollywood Boulevard der fiffen går. Men på vei ned i New Yorks subway strømmet gamle og alltid friske Bach mot oss. To rastaflettede unge menn leker med hver sin bue på sin fiolin og cello. De har bokstavelig talt noe å spille på, han som ligger i fosterstilling lenger borte har bare sin tiggerkopp å tromme på, om han orker.  Jeg er redd de på broene og i undergrunnen vil komme dårlig ut også når Homo Deus stiger opp over all jordens fattige smuss, for...

... de smarte har vi alltid hos oss...

og «De fattige har vi alltid hos oss»  (Kat nr. 1). Kan hende det er nokså reaksjonært å sette en slik tittel på bildet av mannen på broen, men bibelordet må selvsagt forstås i sin sammenheng. Det var en gang et svar på et fromt hykleri som gav inntrykk av at man hadde omsorg for de fattige, men var egentlig besatt av penger. Veldedighet og sympati redder ingen fra sumpen. Vi er heldige vi nordmenn som har hatt politiske system som har fanget opp «les Miserables». Å være fattig i et av verdens smarteste land er ikke enkelt der målet er å bli rik, berømt og få makt. Alt dette er goder, men skaper dyp fattigdom og urett når det går til hodet på folk. Men en kvinne griper om sitt hjerte og kjenner etter om det er mer varme der?

Utopier har det til felles at de  dyrker det perfekte, fornekter det skrøpelige og dermed økes elendigheten pussig nok. Utopien ser med forrakt på alt svakt. Vi tenker bare vi får sprengt de siste naturlige grenser skal vi skape fullkomne riker på jord. Paradokset er at intet er så godt som å være sammen med mennesker som ikke må være førstemann i løypa.  Mennesker som ikke skammer seg over sin fallerte kropp, som ikke rødmer over sine nederlag, som står ved sine tabber. Det kommer ingen fordømmelser, deres munn ånder barmhjertighet. De som i dyp, indre fred kan si:

«Memento mori – memento vivere»

Husk du skal dø – så glemmer du ikke å leve!

Dunkle sommernetter og lys i mørket

Jeg har ikke hatt høve til å reise så mye i det store utland, men de gangene jeg har besøkt de store gallerier, har det virkelig slått meg: Hvor mye vakkert norsk kunst har frembrakt, uten til forkleinelse for resten av verden. De dunkle sommernetter, de friske elvene i de grønne skogene og alt som kommer mot oss med saft og kraft, enten kunstneren heter Christian Krohg, Munch eller Harriet Backer. Med all respekt for München og Paris,  for det var der de fikk sin utdannelse.  Heller ikke de fant på alt selv, selv ikke Munch, også han sto på skuldrene til de store før ham. Og fordi han sto der, visste han hva han gjorde da han brøt nytt kunstnerisk land. Det var ikke kunst i «inkje-vetta», den sugde kraft fra dype røtter.

Vi hadde vandret hele dagen i Louvre. Øyet var mett og trett av historie, mytologier og religiøse tablåer i svære formater. Vi kommer så inn i et lite rom med bare Rembrandt (1606-1669). Ikke store greiene, men små intime scener med et overjordisk lys som lokker fram mennesker med jordiske bruntoner. Dette uforklarige skjønne der Himmelen gjester Jorden. Rembrandt strevet aldri oppover, han tente sitt talglys, løftet det inn i mørket og der sitter en jordens sønner og byens døtre. Det gule lyset blafrer mot dem og lager form på deres skjøre ansikt som ser mot oss uten noe annet krav enn å få være et menneske i nåde hos Gud. For ingen kunne male nåden som Rembrandt - den fortapte sønn som kneler hos faren som ømt legger sin hånd på hans skabbete kropp, hans såre føtter ynker seg mot oss, hans barberte hode er herjet av lus og snart hører de faren si:  Hent festkledningen, slakt gjøkalven, sønnen min var død, men er nå blitt levende.

Odd Nerdrum kommenterer dette i boken «Mesterverk - Odd Nerdrums kanon»

«Også Den fortapte sønns hjemkomst er slett og primitivt malt, det er faktisk verre enn Jacob velsigner Josefs sønner ... Armen til han som sitter er jo håpløs, og hodet til han som står er for stort, eller ta den gamle faren; her er det noe galt med bena. Alt er galt...Han har gått inn i det store nederlaget og nådd frem tll barmhjertigheten. Her er alt så galt, men likevel så riktig»

Helgner og gudinner, Mona Lisa og krigerske generaler, flott og mektig framstilt, alle blekner i det lille rommet der Rembrandt råder. Han bruker så få farger, tryller med sort, brent sienna og oker og lager gull av det.  Skrubber tynt på der, legger impasto der. Han maler himmelens lys i vår skitne krå og vi trøstes på dypet. Kanskje det er håp for meg og?

Så en liten oase til. Ikke Monet, ikke Corot, ikke Picasso eller van Gogh, men vår egen Peder Balke (1804-1887). Født på Helgøya i Mjøsa og reiser til nord. Vi er nå i den sublime romantikken, da mennesket kjente på en dyp ærefrykt for naturen og det overjordiske. Det vesle fyrtårnet mot Barentshavet som minner oss om hvor dypt behovet er for lys over leia. Vi er to generasjoner før moderismen, men han maler så moderne. Så fritt, så luftig, så høyt.  Om noen var nyskapende i norsk kunsthistorie er det Balke, sammen med Hertevig og Dahl. De hadde solid feste i den lange Tradisjonen, de var fortsatt i det naturlige stoffet og tenkte likevel himmelsk om livet. Men andre tok snart over og godt er det at «Den lange tradisjonen» lærte oss nye tradisjoner.  Moderne naturalisme glemmer kanskje nettopp det i sin snevre boble av pirk - det åndelige og naturen mister sitt opphav og mening, og de når ikke opp, selv om de er aldri så dyktige med mårhårpensel nummer en.  Balke forenkler og stiliserer, drar ut essens og får en kraft over bildene som noen og enhver kan misunne han. Han har brukt bred pensel. Louvre har flere studier av han og jeg fikk litt av samme opplevelsen da jeg kom til hans avlukke som hos Rembrandt: Kunst som ånder av det hellige over det allminnelige, jordiske brune.