* Hymner til Kirken II

Fra «Hymner til Kirken» s. 21
av Gertrud von le Fort

Forfatterens hymner til Kirken er ikke lett tilgjengelige i først omgang, men etter hvert som en forstår mer av dialogen mellom «Jeg» og «Din stemme taler» åpner det seg store perspektiver, som i denne hymnen der hun lar Kirken tale (Din stemme taler) til sine barn. «Jeg var dulgt tilstede i deres guders templer» handler om den langsomme Gudsåpenbaring fra opphavet til Messias og til den Kirke han grunnla og som fortsatt bærer inkarnasjonens hemmelighet. Kristus er skjult tilstede i historien og hos folkeslagene. Kristus er den dype sammenheng. «Jeg er deres store Sammen», selv i våre uferdige hedenske forestillinger, men han utvelger seg Israel til å bære åpenbaringen til endes og videre gjennom Kirken. «For frelsen kommer fra jødene» 

I Kristus samles jøde og hedning sammen og gjør dem til ett som Paulus skriver en plass.

Det er noe keltisk over hymnen, naturmystikk og ørkentro.

Din stemme taler:
Jeg har ennu blomster fra villnisset i armen,
jeg har ennu dugg i håret
fra menneskedemringens daler,
Jeg har ennu bønner som floden lytter til, jeg vet ennu
hvordan man gjør tordenen from og velsigner vannet.

Jeg bærer ennu ørkenens hemmeligheter i skjødet,
jeg bærer ennu grå vismenns
edle spindelvev på mitt hode,

For jeg er mor til alle barn på denne jord,
hvorfor håner du meg, verden,
fordi jeg får være stor som min himmelske Far?

Se, i meg kneler folkeslag som for lengst er borte,
Jeg var hemmelig til stede i deres guders templer
jeg var dulgt til stede i deres vismenns ordsprog.
Jeg var på deres stjernetyderes tårn,
jeg var hos de ensomme kvinner som ånden berørte.

Jeg var lengselen i alle tider,
jeg var lyset i alle tider, jeg er fylden i alle tider.
Jeg er deres store Sammen, jeg er deres evige Ene.

Jeg er alle deres veiers vei:
på meg drar årtusener til Gud.