* Maleskole leksjon 12

Å skrubbe

Vi må lære å male litt over alt på bildet for å sikre helheten

Den klassiske metode er å starte i bakgrunnen og så gå framover. Dette er selvsagt den logiske metode med tanke på overlapping og rom. Men vi jobber ikke bare i rommet, vi jobber og i flaten, derfor kan det faktisk være like rett og starte i framgrunnen. Vi maler nemlig flate mot flate så lenge det går, flekkvis. Vi skrubber på med tynne, litt flyktige strøk som lar undermalingen være tilstede i flatene.

Konsistens

Her må vi si litt om konsistens på malingen og blandemiddelet. 

Det gjelder å unngå sørpe i oppstarten. En legger på så tørt og tynt som mulig, bruker tube-konsistensen så lenge det går. Men for å få litt flyt kan vi og blande inn et blandemiddel. Et medium. Et blandemiddel er ikke et løsemiddel, slik som white-spirit eller terpentin. Løsemidler vasker ut bindemiddelet (oljen), mens et blandemiddel er og et bindemiddel. Før brukte man linolje/terpentin og standolje eller bare ren linolje for å tynne ut fargen. Nå har det kommet en mengde medier på markedet som liquin, livos, malemedium 083 og 084, empasto, m.fl.

Hva skal vi velge?

Jeg bruker en oppskrift som vist ovenfor, en blanding av linolje, valmueolje, terpentin og benarlakk, men en god erstatning er terpentin/linolje i et visst forhold (da får en irriterene avdamping) eller livos/linolje eller en kjøper etter råd fra kunstbutikken.

En må erfare seg fram, være tilstede i det som skjer når en påfører fargen, kjenne på konsistensen og hva som skjer når en kommer med vått lag nummer to og tre. Det blir mer og mer sørpe og kanskje en tilslutt må la bildet tørke før en går videre.

La oss gå videre!

Vi maler altså tynne skrubbestrøk over hele bildet og etablerer de store massene. Jobber fra bakgrunnen og fram og tilbake. Vi ambulerer og er like fokusert på negative form som positiv form. Negativ form er alle mellom-rommene, all luften mellom formene som og har form. Vi er bevisst på sjiktene, både de tre store hovedsjiktene som framgrunn, mellomgrunn og  bakgrunn, men og sjiktene i tregruppa f.eks. Noe lauv er bak treet, her er det mest opplyst. Noe tilhører treets indre kjerne eller indre sjikt som er mørkest og det sjiktet som vender mot oss og som ligger i litt kaldere skygger.

Etter hvert som vi får grepet på helheten kan vi gå mer detaljert til verks. Nå kan vi male mer tjukt og opakt. Ennå kan vi se litt av grunntoningen vi gjorde med rå umbra. Den smetter fram her og der og vi bør prøve å stoppe før hele underlaget forsvinner. Det er lett å overarbeide og alt stivner. En må passe seg når en maler bladverk f.eks. at en ikke blir så opphengi småtteriene at ting begynner å falle fra hverandre og helheten går tapp. Hele poenget med at treet har hundretusen blader er at de kommer mot oss som masse. Den skinnende hvite vannflaten er hundretusen perler av sol som tilsammen utgjøre èn flate med fine valørforskjeller og fargetoner . Her og der blinker et ensomt høylys - less is more. 

Trærne ligger som opplyste, lodne baller med en lys brem og mørk kjerne. Det strekker seg fra mørket opp mot lyset og denne geometrien gjentar seg i både framgrunn og bakgrunn, bare at bakgrunnen er mer utvvisket, mindre intens, og mindre mettet. Altså lys, luftig og kald, mens farger og valører framme er saftige, mettet, intense. En prøver å finne det som karakteriserer de ulike stoffene - bladverk, mose, stein, vann. En er nygjerrig på hvor fargene i vannet egentlig kommer fra. Kommer de fra bunnen, er det speilinger fra terrenget, er det himmelen som reflekterer, solglitteret. En maler noen stammer og greiner og rydder opp og stiliserer.

Alt dette tar det noen år og noen hundre bilder å synkronisere - som å spille fiolin eller kaste med flugestang.

Forrige leksjon
Første leksjon