* Oss «fotografister» mellom

Dersom kunst kun handler om å imitere naturen vil vår observasjon kun sirkle rundt teknikk og kopiering. Imitere er absolutt første steg på veien til å uttrykke seg gjennom bilder, men blir en værende i «fotoboksen» vil folk alltid si «jeg trodde det var et foto». Dette «terningkastet» ser det ikke ut til at en unngår så lenge en nettopp bruker foto som massiv støtte for sin malerier.

Li Yichun The Snow Stopped in West Village, watercolor 58x76 cm
Faksimile fra International Artist Com nr 119

Etter hvert som en lærer seg teknikken, blir sikrer i observasjonen og nedtegningen, blir mer og mer treffsikker i farger og valører, er det ikke «vanskelig» å male fotografisk. Det er selvsagt svært tilfredsstillende i seg selv å få ting til å likne mest mulig på naturen, men vi må prøve å ta dette et lite steg videre. Det er heller ikke å forrakte det mangfold av farger og teksturer og mønster naturen fremviser. For å si det litt svultsig: «Jeg elsker det stofflige» - at vann ser ut som vann, at ull er ull osv. Evnen til å lage illusjoner er jo i nærheten av trylleri og hvem blir ikke besnæret av magien? Det er en dyp glede å se mønster og former og gjengi det så trofast som mulig på lerretet.

Det realistiske slaveri

Li Yichun, akvarellmaler fra Kina sier i International Artists nr- 199 s. 100:

«I rarely re-create a real scene when sketching, because I think it’s always imperfection in reality. If the goal of the art is to achieve the ideal kingdom, create things that do not exist in reality, the copying of reality is meaningless. When the painting is too dependent on the object described in reality, our fantasies are imprisoned and our hearts are enslaved.»

Han sier omtrent det samme som Bruno Liljefors sa for over hundre år siden: «Naturen er inte utpänslat». Med det vil han si, naturen er ikke glatt, den har noe rotete og røft over seg som veldig fort forsvinner når fotografen går til verket. Li Yichun sier at naturen er jo ikke perfekt, derfor blir det meningsløst å pensle ut flatene med perfekte strøk der ikke ett løv mangler, fordi vi da sitter med ideen om å male perfekt og dermed fjerner vi oss fra naturen og havner i noe uvirkelig. Selv om vi får med oss alt vi ser. 

Jeg rynket pannen litt da jeg skrev «det realistiske slaveri» - det var jeg som laget overskriften, men det lukter en forrakt for den ytre virkelighet jeg ikke kan stå for. Men jeg lar den stå åpen til videre refleksjon.

Naturen er både kaotisk og ordnet på samme tid, bladet som daler til jorden følger selvsagt naturlovene, men for oss, ser det hele nokså tilfeldig ut og det var «flaks» at det landet akkurat ved siden av den kvisten og det bladet. Så kommer «fotografisten» og insisterer på at det var akkurat slik det var. Den rigide observasjon mistet egentlig synet for den naturlov som var innebygd i bladets vei mot jorden. Jeg liker ikke at det som skjer på lerretet oppstår fordi jeg har «flaks», men kanskje det nettopp er en av naturens lærdommer til den kontrollerte kunstner:

La penselen danse. Det er viktigere en viktigst at en følger den naturlige bevegelse i bølgen, greinen - og ikke tvinger fotografiet på det som naturlig skjer i bildet. Har en startet en bevegelse, glem fotoet og bli ett med den naturlig bevegelse, det neste steg osv.

Det overfladiske og det dype

Det er virkelig et ideal for min del å være natur-tro. Det betyr ikke minutiøs imitasjon, men å ha forstått helheten og de indre lover i det jeg ser. Li Yichun fortsetter:

«The art of painting I seek is the reality of the ideal kingdom, so it is necessary to “revise” the natural pictures. This is my basic concept because the information from nature does not appear on the surface or in fragments. Just by combining understanding and feeling, we feel the potential of art. The art of painting will fade if we pursue art, only hta detects actual fragments.»

Vi må altså under overflaten. Vi må ha kontakt med både den synlige og usynlige virkelighet. Og her kommer vi ut på en smal egg. Jeg er ikke nominalist, det vil si, jeg tror alt det skapte har essens og mening fordi det fra opphavet var en Skaper som sa: Det er godt, Han gav det materielle en indre mening og verdi. Nominalismen påstår at ting først får mening når vi setter et ord på ting. Inntil vi har sagt «gran» til grantreet er ikke treet en gran, heller ikke et tre. Denne definisjonsmakten, sier nominalisten, ligger i vårt språk. Det betyr at vi kan dekonstruere alt rundt oss og frata alt det materielle mening. Disse tanker oppstår på 1400-tallet og de har slått ut i full blomst i dag i det vi populært kaller postmoderismen. Det er mennesket og mennesket alene med sitt ord-verktøy som definerer hva livet er.

På eggen

Jeg skriver vi går på en egg, for ting får først mening i relasjon til hverandre. En farge får først sin identitet ved siden av en annen  farge. Men selv om rød står alene er essensen rød. Om vi finner et annet ord på det, hjelper det ikke på selve essensen av fenomenet. For om vi nå bytter om navnene på rød og grønn, så ser vi likevel den faktiske forskjellen. Om vi da kan stole på den umiddelbare observasjon. Og det er her vi står ute på railen og prøver å holde balansen mellom den indre og ytre virkelighet. Vår kjære Platon ville jo her si, alt du ser er illusjoner, det er den indre, åndelige realitet som er selve virkeligheten. Jeg forkaster ikke at livet har en indre, åndelige side, det er jo nettopp det jeg tror, at alt det i den synlige virkelighet er tett knyttet sammen med den indre usynlige verrden. Derfor har jeg sånn glede av å være naturalist. For meg er naturen ikke bare materie, den er og spirituell, slik de gamle keltere praktiserte. Uten å bli panteister.

«I often have to experience and feel the objects in a wide range, and to treat the plane observation as a stereoscopic object and getting more informative contents.»

Slik jeg forstår Li Yichun må vi ut i den tredimmensjonale, kroppslige virkelighet for å få en dypere forståelse av det en maler. Derfor er vi «fotografister» i så kritisk sone om vi bare bruker foto som hjelpemiddel. Dessverre tvinges en fort inn i «camera obscura» på grunn av tidspress og bekvemmelighet, men jeg opplever det gang på gang at det er «plein air»-arbeidene som lar en komme i kontakt med nettopp det indre livet i tingene. Ja, man er jo bokstavelig talt i atmosfæren en maler i. 

Visjonen - øyet som ser

“I think that the creation of visual art does not really depend on the eyes but on the mind because the vision only captures the image while the mind can interpret the password of the image information. The meaning of painting is not in the image itself, but in the mental information that is loaded by the image.”

Jeg kommer til å tenke på Munch sitt berømte sitat: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så»- Da sannsynligvis med trykk på JEG.

Men er det helt sant at visuell kunst ikke beror på øyet? Vel, vi har jo uttrykket «øyet som ser», som jo betyr å se bak det en ser. Det er her viktig å merke seg fenomenet «visjon». Visjon handler om «det indre øyet», det blikk som ser forbi, inn til sjela. 

Det er dette en god portrettmaler nettopp kan. Han kan teknikk, han kan observere og han kan virkelig se. Profeten blir jo av og til kalt «sjåaren». Kanskje vi burde hatt litt flere profeter og litt færre politikere, folk som evner å se det som skjer i det som skjer? Detaljister og fotografister ligger tynt an her. De er superflinke med mårhårpensel nr 1. men de makter ikke alltid forholde seg både til den indre og ytre helhet, de kan havne i et bilde uten visjon, uten egentlig å ha sett.

Og jeg tror at den indre mening strømmer ut i den ytre virkelighet og gir alt rundt oss mening. Materien er for meg et like stort mysterium som tanken. Kroppen - Åndens tempel.