Magne V. Kristiansen

Menu

* Maleskole leksjon 06

Publisert: torsdag 6. september 2018 Kategorier: kunstteknikk

Hva er kunst?

Før vi starter på verket må vi si litt om «Hva er kunst?» For meg har det vært nyttig å sette opp tre sirkeler som griper inn i hverandre. Kunsten har en teknisk side som en hver kunstner hele livet må forbedre seg i. Teknikken kan alltid bli bedre. Kunsten har en formell side, det vil si, vi må ordne bildeflaten i en komposisjon som gir mening, balanse. Det er her bildet gjøres. Og sist, vi må ha en ide. Den kan være litt dunkel i mange tilfeller, men i prosessen vil vi måtte tenke etter hva vi vil med dette bildet vi i dag maler på


Teknikk

Det sier seg selv at kunst må ha verktøy. Vi må kunne faget. Og faget er like omfattende. Type pensler, pigmenter, blandemiddel, løsemiddel, malegrunn. Malingens konsistens, penselbruk og handlag. Øve, øve øve. Når vi da ser på et bilde blir det tekniske én av faktorene som faktisk veier på vektskålen: Er dette kunst? Er det godt utført? Har utøveren truffet valørene og fargene. Er det rett bruk av aktive og passive strøk? Har han forstått hva opake og transperente strøk kan utnyttes? Mestrer han fargerommet og pigmentenes begrensninger og muligheter? Har han grepet på modellering og skarpe siluhetter? Kan han sette klare farger opp mot hverandre.? Kan han lage graderinger?

Her er mer enn nok å trene på.

Formaliteten - komposisjonen

Vi må ordne bildeflaten i meningsfulle mønster. Vi må kjenne til Det gyldne snitt sitt klassiske prinsipp. Ha godt grep på sirkelen, kvadratet og trekanten som grunnleggende former i flaten. Kulen, kuben og kjeglen i rommet. Vi må forenkle og stilisere og rydde opp så tilskuerens øyet ledes rundt i bildeflaten på en balansert, rytmisk og harmonisk måte. Om det er balanse vi søker da. For det og ligger i kunstnerens hånd, å skape ubalanse, ubehag, frustrasjon og spørsmålstegn. 

Skal vi komponere over et trekantskjema, eller et vridd rektangel? Skal vi gjøre som i middelalderen og bruke sirkelen og pentagrammet som unsynlig rammeverk for hvor vi plasserer de viktige personer og de mindre viktige? Hvor skal jeg legge øyehøyden og forsvinningspunktene? Da Leonardo da Vinci komponerte The last Supper - Nadverden - valgte han en monumental sentralkomposisjon der linjeperspektivet hadde ett fluktpunkt i hovedpersonen Kristus. De tolv apostler ordnet han i 3x4 grupper i pyramideformater. Horisontaler og vertikaler holder oss fast i flaten, diagonalene leder blikket innover og lager illusjon av rom.

Jeg viser denne berømte fresken som ett døme på de formelle prinsipp Leonardo brukte. Det kan sikkert skrives en liten bok om bare dette bildet i kunsthistorien, men komposisjon handler altså om de "røde" usynlige linjene kunstneren har bygget sitt bilde over. 

Ideen

Hva var  Leonardo da Vinci sin ide med denne fresken? Eller oppdragsgiver hertug Ludovico Sforca som bestillte det til klosteret Santa Maria delle Gracie i Milano? Kunstneren måtte nok pent forholde seg til hertugens bibelske ide og intensjon, men det er spekulert halseløst om Leonardos hemmelige koder og ideer med dette verket. Blant annet vil spekulanter ha det til at Johannes er egentlig Maria Magdalena i sin litt androgyne fremtoning. Og kanskje har de rett, la Leonardo inn sine egne dogmer som et pek mot Kirkens hegemoni og tolkning? Det vet vi ikke selv om folk som Dan Brown gir skinn av forskning der han konspirerer om da-Vincikoden og Den hellige gral. 

Det er skapt mange storverk både før og etter The last supper. Og ikke må vi snevre oss inn til Europa, det finnes stor kunst utenfor vår europeiske horisont om vi har glemt det. Flere norske kunstnere rundt 1900 var f.eks. svært inspirert av japansk dekor og komposisjon.

Kunsthistoriker Gunnar Danbolt gir oss fire knagger for kunstens intensjon:

Impresjon Jeg myser mot motivet og kjenner et inntrykk. Fargene og formene kommer til meg som et dosent mylder av lys og skygger, masser og former. Inntrykket gjør inntrykk og dette er hele min ide.

Ekspresjon Edvard Munch fnyste av forrakt for kvistmalerne. Nei, han var opptatt av psykologien og symbolene. Han ville uttrykke seg i sterker former og farger, frigjort fra imitasjonens begrensninger. Hans fetter Gunnar Wentzel var kvistmaler, i alle fall tidlig i karrieren. Han malte hver minste detalj, sprekken i speilet, stoffenes særegenhet. Intet slapp unda hans observante blikk.

Imitasjon Enkelt sagt, da er man fotograf og teknikker. Enkelt sagt! For selv den som imiterer det naturlige, naturlisten og realisten, gjøre noe forenklinger og stiliseringer. Han og vil noe med lyssettingen og det han legger i skyggeland osv. Fram til fotografiets oppdagelse var de fleste kunstnere gode imitatorer som malte sine bilder i gjenkjennelig uttrykk og stoff. Men fra 1880 og utover endrer kunstuttrykket seg - det går fra det naturalistiske, reallistiske til det impresjonistiske og ekspersjonistiske. Ja, det stopper ikke det, det beveger seg over i ren formalisme - det abstrakte.

Abstrakt formalisme Da er vi tilbake i pentagrammer, sirkler, trekanter. Ren komposisjon og fargebruk. Denne formalisme er altså ikke ny om vi nå ser hva Leonardo da Vinci gjorde i The last Supper, han fyllte det formelle med gjenkjennelige element. Når vi kommer ut på 1900-tallet blir det abstrakte rendyrket, frigjort fra de kroppslige gestalter som vi leter etter og kjenner igjen. For det er en pussig egenskap enten vi er moderne opplyste mennesker eller jungelkultur, vi har en hang etter å lete etter ansikter og kropper i steinvegger, gamle trerøtter og mønster i leiren. Men den abstrakte kunstner hadde vel ingen slike intensjoner med sitt åndelige bilde som han nettopp ville frigjøre fra det kroppslige.

Og når den abstrakte periode har sagt sitt og vi går trett av alt som flyter «uten mening», gjør vi som nyromantikerne Skredsvig, Munthe, Kitty Kielland med flere som var gått litt trett av den krohgske realisme, de «lånte Dahl og Gudes pensler» og malte mystiske dunkle sommernetter der mennesket atter lengtet tilbake til naturen.

Pendelen svinger i all evighet.

Forrige leksjon
Neste leksjon